Arkitekturen av fasader i byrommet adresserer og hever byens rom, samtidig som den viser eller skjuler de indre disposisjonene. I denne boken utforsker Charles Burroughs fremveksten av fasaden i det sene middelalderske Firenze og følger deretter de skarpt divergerende reaksjonene fra renessansearkitekter på nye krav og muligheter for fremstilling i både bolig- og offentlig kontekst. Burroughs forstår fasaden som en sammensetning av elementer med ulik karakter og opprinnelse, og han undersøker det brede spekteret av formelle løsninger som var tilgjengelige for arkitekter og oppdragsgivere. I lys av fraværet av eksplisitte refleksjoner over fasaden i renessansearkitekturen, bemerker Burroughs de teoretiske implikasjonene av visse berømte design, som antyder en mediering av selve arkitekturens natur, samfunnet den tjener og representerer, samt forholdet mellom natur og kultur.
