Det russiske imperiet og dets juridiske institusjoner har ofte blitt assosiert med vilkårlighet, korrupsjon og fravær av 'rettsstatsprinsipp'. I denne betydningsfulle nye studien tar Stefan B. Kirmse til motmæle mot disse fordommene ved å undersøke imperiebygging, minoritetsrettigheter og juridisk praksis i den sene tsaristiske Russland. Kirmse avdekker hvordan juridiske reformer forvandlet hverdagen for vanlige folk og deres interaksjon med statlige institusjoner fra 1860-årene til 1890-årene. Boken fokuserer på to regioner kjent for sin etniske og religiøse mangfoldighet, og kartlegger spredningen av de nye juridiske institusjonene til de åpne slettene i Sør-Russland, spesielt Krim, samt inn i jordene og skogene i Midt-Volga-regionen rundt den gamle tatarhovedstaden Kazan. Den utforsker i hvilken grad domstolene fungerte som instrumenter for integrasjon: både integrasjonen av tidligere grensområder med det keiserlige sentrum, og integrasjonen av imperiets interne 'andre' med resten av samfunnet.
