«The Life of Wilfrid» presenterer et levende portrett av en av de mest markante skikkelsene i den engelske kirkens historie: en mann som var både modig og energisk, men samtidig også stridbar, pompøs og dominerende. Hans liv var preget av urokkelige reiser og voldsomt uenighet. Wilfrid, som levde omtrent fra 634 til 709, kom fra en adelig bakgrunn og fikk sin første erfaring med klosterliv som gutt på Lindisfarne. Vi ser ham på forskjellige tidspunkter, krysse over i Gallia, oppholde seg i Lyon, besøke Roma, og deretter tilbake til England i byene York, Ripon eller Hexham, hvor han forkynte til hedninger i Sussex eller Frisia. Han havnet i konflikt med konger og biskoper, ble fengslet i Northumbria, og dro igjen til Roma i håp om å få pavelig støtte for sine krav. Han grunnla klostre i Midlandene, og i sin alderdom ble han til slutt forsonet med dem han tidligere hadde kranglet bittert med. Denne partiskhet preget, men detaljerte fremstillingen er trolig skrevet innen et tiår etter helgenens død. Det er en bemerkelsesverdig beretning om en mektig personlighet som både vekket kjærlighet og motstridende følelser hos sine samtidige.
