Denne innovative studien viser hvordan japanske imperialister konstruerte og tilegnet seg diskursen om overbefolkning for å legitimere japansk kolonialisme på Stillehavet. Lu definerer denne diskursen om overbefolkning som 'malthusiansk ekspansjonisme'. Dette representerer en rekke ideer som krevde ekstra land i utlandet for å imøtekomme det antatte overskuddet av mennesker i det nasjonale samfunnet, samtidig som det vektla nødvendigheten av nasjonal befolkningsvekst. Lu kartlegger de ideologiske båndene, menneskelige forbindelsene og institusjonelle kontinuitetene mellom japansk kolonial migrasjon i Asia og japansk migrasjon til Hawaii samt Nord- og Sør-Amerika fra 1868 til 1961. Videre plasserer han malthusiansk ekspansjonisme i sentrum av logikken bak moderne settler-kolonialisme, noe som utfordrer den konseptuelle inndelingen mellom migrasjon og settler-kolonialisme i global historie. Tittelen er også tilgjengelig som Open Access.
