Boken "The Right of Self-Determination of Peoples" undersøker det komplekse landskapet rundt folkenes rett til selvbestemmelse, en rettighet som gir håp om suveren statlighet for alle folk og en internasjonal orden uten dominans. Samtidig bærer den med seg risikoen for statlig fragmentering, noe som kan true internasjonal stabilitet dersom selvbestemmelseskrav fører til secessjoner. Gjennom en grundig analyse av uavhengighetsbevegelsene i Amerika på slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall, samt av avkoloniseringsprosessen globalt på 1900-tallet, utforsker boken den konseptuelle og politiske historien til folkenes rett til selvbestemmelse. Den tar for seg de politiske kontekstene der denne retten og konseptet ble utviklet, samt de tiltakene som ble innført for å begrense dets potensielt anarkiske karakter. Boken belyser også hvordan dette konseptet oppsto i anti-koloniale bevegelser, nasjonalismen og arbeiderbevegelsen, dets strategiske bruk etter første verdenskrig i en avgjørende konflikt mellom Wilson og Lenin, misbruket av Hitler, og veien mot anerkjennelsen som menneskerettighet i 1966 etter andre verdenskrig.
