I dagens samfunn er det få regjeringsprogrammer som støtter demokratisk utvikling internasjonalt, som har som mål å fremme regimeskifte. I stedet er det tekniske programmer som overveiende unngår å konfrontere diktatorer, og dette står i kontrast til tidligere tilnærminger som fordelte hjelp til opposisjonsgrupper og politiske partier. Hva forklarer denne 'temmingen' av demokratihjelp? Denne boken gir den første grundige analysen av dette spørsmålet. I motsetning til tidligere forskning på demokrati-hjelp, konsentrerer den seg om overlevelsesinstinktene til de ikke-statlige organisasjonene (NGOer) som utformet og iverksetter demokratihjelp. For å overleve, argumenterer Sarah Bush for at NGOene søker mer modererte typer hjelp, spesielt ettersom de blir mer profesjonelle. Boken støttes av variert bevismateriale, inkludert tre tiår med nye prosjektdata, casestudier av demokratihjelp i Jordan og Tunisia, samt primære dokumenter samlet fra NGO-arkiver. Resultatet er en ny forståelse av utenlandsk innflytelse og moralske aktører i verdenspolitikken, med viktige politiske implikasjoner for demokratifremmende arbeid i Midtøsten.
