Denne studien representerer en realistisk tolkning av den omfattende diplomatiske historien som ledet frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Den fungerer som en grundig kritikk av Paris-fredskonferansen og reflekterer den misnøye mange fikk da de forlot konferansen i 1919, med dystre spådommer om framtidig krig. Kritikken avviser ideen om kollektiv sikkerhet, som Woodrow Wilson og mange andre anså som en universalløsning, men som også ble fordømt så tidlig som i 1915. Denne boken gir en sterk leksjon i traktatmaking og avviser antagelsen om at traktater, når de først er inngått, er uforanderlige uansett deres feil.
