I 1897 samlet den amerikanske filosofen William James (1842–1910) ti essays i verket «The Will to Believe», hvorav noen opprinnelig ble holdt som foredrag for Ivy League-selskaper. Disse tilgjengelige og lettfattelige tekstene presenterer forfatterens pragmatiske tilnærming til tro og moral, og argumenterer for viktigheten av tro og handling, til tross for usikkerhet. James mente at hans publikum led av en 'lammelse av deres iboende trosevne' mens de ventet på vitenskapelige bevis for tro. Hans svar var en holdning preget av 'radikal empirisme', som håndterer virkelige fenomen praktisk snarere enn ideologisk. Når vi står overfor en 'avgjørende' beslutning om tro, hevder han at vi både kan og må velge den beste hypotesen. De første fire essayene anvender dette prinsippet på religiøs tro, mens de resterende utforsker den pragmatiske tilnærmingen til temaer som determinisme, etikk og personlig prestasjon. James videreutviklet sine ideer i «The Varieties of Religious Experience» (1902).
