Krigen presenterer et merkelig paradoks. Interstatlig krig er uten tvil en av de mest nøye planlagte innsatsene fra statenes side, men militærhistorien er preget av katastrofer og gigantiske feilgrep. Disse anomaliene oppstår fordi mye av militærhistorien forutsetter at statene forfølger optimale strategier i et konkurransepreget miljø. Denne boken tilbyr et alternativt narrativ der fundamentene for militær planlegging – evalueringer av makt, strategi og interesser – blir teorisert som sosiale konstruksjoner fremfor enkle materielle realiteter. Statene kan kjempe kriger primært for å oppnå eller opprettholde makt, men i enhver gitt historisk epoke fører slike beste fremgangsmåter bare til å fremme konkurranse; de garanterer ikke militær suksess i påfølgende generasjoner. Å tillate statene å gå inn i håpløse militære virksomheter er fylt med risiko, mens belønningene er få.
