Boken "Transcendental Epistemology" utforsker de transcendental argumentene som spilte en sentral rolle i vestlig filosofi, spesielt innen tysk idealisme og den fenomenologiske tradisjonen. Selv om disse argumentene har falt i unåde, ofte på grunn av forbindelsene deres til transcendental idealisme og verifikasjonisme, fortsetter viktige tenkere innen den analytiske tradisjonen å referere til dem, til tross for at denne tradisjonen også har stilt spørsmål ved deres gyldighet. Boken tar for seg den uklare naturen av transcendental argumentasjon: Er de ment å være deduktive? Er de syntetiske eller analoge? Dersom de er a priori, hvordan kan de da handle om den empiriske verden? Hva er forholdet mellom disse argumentene, nødvendighet, forestillingsevne og essens? Forfatteren tar opp utfordringen med å oppklare naturen til transcendental argumentasjon, innrammet i den bredere konteksten av transcendental epistemologi. Det vil bli argumentert for at den sentrale premissen 'transcendental betingelse' er syntetisk, nødvendig og a posteriori.