I juli 1923 ble Lausanne-traktaten, signert i Sveits, en viktig milepæl som offisielt markerte slutten på konflikten mellom Det osmanske riket og de allierte maktene. Denne traktaten fastsatte ikke bare grensene for den moderne tyrkiske republikken, men definerte også politiske systemer, grensetrekning og forståelsen av medborgerskap i de nyopprettede post-osmanske nasjonalstatene. Hans-Lukas Kieser tar oss gjennom de åtte dramatiske månedene av Lausanne-konferansen, som avsluttet mer enn ti år med krig og folkemord i det sene osmanske riket. Traktaten favoriserte en homogen tyrkisk stat i Lilleasia og la grunnlaget for den tvungne 'utrensningen av folkeslag', som muliggjorde forfølgelse av minoritetsgrupper som armenere, kurdere og arabere. Denne betydningsfulle, men ofte oversette traktaten markerte ikke bare slutten på Folkeforbundets prosjekt om selvbestemmelse og sikkerhet for småfolk, men den spilte også en avgjørende rolle i formingen av den moderne Midtøsten og fremveksten av diktaturer i Tyrkia.
