Dette elementet tar for seg Wittgensteins utviklende holdning til motsetningen mellom realisme og idealisme innen filosofien. Til tross for de markante – og til tider radikale – endringene i Wittgensteins tenkning fra hans tidlige til senere periode, finnes det en underliggende kontinuitet i form av hans motvilje til å støtte opp om noen av disse posisjonene på en enkel måte. I stedet kan Wittgenstein forstås som en som avviser begge synspunktene, samtidig som han ser verdifulle innsikter i hver posisjon som er verdt å bevare. Forfatteren følger disse «hverken-eller» og «både-og» trådene i Wittgensteins holdning til realisme og idealisme tilbake til hans – igjen, utviklende – insistering på å se språk og tanke som verdenslige fenomener. At tanke og språk handler om verden, og skjer i konteksten av den verden de fremholder, undergraver forsøket på å formulere noen generell tese angående deres gjensidige forhold.
