Legenden. Den udødelige. Min ... Sjelsvenn? I går var jeg en ambisiøs journalist med to enkle mål: å avsløre den skumle siden av New Orleans' vampyrmiljø, og kanskje, bare kanskje, bli skikkelig berømt. Men skjebnen hadde andre planer for meg. Takket være et uheldig møte i en bakgyte, har jeg blitt det nyeste medlemmet av den udøvende vampyrklubben – med tenner, kiste og alt. Og hvem, kan man spørre, er mannen som fikk meg til å overleve? Selveste Dracula. Ja, den århundregamle, karismatiske og usedvanlig vakre Dracula. Han er ikke bare en vampyr; han er vampyren – en legende innhyllet i en gåte, med et forførende smil og hypnottiske øyne som er umulige å ignorere. Spesielt når han hevder at jeg er hans sjelsvenn. Som om livet som ny vampyr ikke var utfordrende nok, må jeg også finne den fangedemonen som prøvde å drepe meg i utgangspunktet. Romantikk var aldri del av planene mine, men jeg finner det vanskelig å motstå Draculas sjarm. Det viser seg at han kanskje er min rette etter alt. Jeg må bare klare det …
