I «Det Herrens år 1349» tar Lukritzia Loven oss med på en dramatisk reise gjennom middelalderens Norge, der gjøglerfølget skåner seg fra en grusom vinter og legger Voss bak seg. Eirill, en av følgets medlemmer, opplever en blanding av frykt og uro når reiseruten fører dem til Bjørgvin. Hennes bekymringer stammer fra hennes skjulte fortid, skrømt av frykt for å bli gjenkjent av nonner og vakter fra Nonneseter. Underveis til Bjørgvin vender Eirill hjem til Dregg og Narve, hvor hun finner stua deres forlatt, og stillheten bærer vitnesbyrd om en ugagnsperiode. Ryktene om en dødbringende sykdom sprer seg som ild i tørt gress, og gir innbyggerne en nervepirrende grunn til bekymring. Samtidig, på Stuphedla, opplever Live den intense gleden og redselen ved å føde sitt andre barn. Navnet hun velger for datteren, Idunn – etter hennes egen mor – bringer med seg en fryktelig overtro; det er uheldig å nevne navnet før dåpen. Når det avsløres at den nyfødte jenta bringer med seg dårlig helse, fylles rommet med skygger av tvil. Live, i sin usikkerhet, gjentar navnet som et mantra, samtidig som hun forstås at hun kan ha utløst onde makter som truer med å ramme barnet. Boken setter leseren i en gripende situasjon der fortidens hemmeligheter og nåtidens frykt for sykdom skaper et mystisk og spenningsfylt narrativ.
