Det nye Atlantis er en utopisk fabel som ble skrevet i 1627 av den engelske renessansefilosofen Francis Bacon. Denne betydelige teksten tar opp tråden fra Thomas Mores Utopia, som ble publisert nær hundre år tidligere, og utfordrer de eksisterende ideene hos More og andre renessansehumanister. Tittelen refererer til den mytiske øya Atlantis, slik den er omtalt av Platon i dialogene Timaios og Kritias, som tar for seg Platons idealstat. Bacon kan sies å være den første som tar i bruk denne myten som rammemotiv for en utopisk fortelling. Handlingen i Det nye Atlantis finner sted når et skip, som har havnet i en voldsom storm, søker tilflukt på en ukjent øy. Denne øya, kalt Bensalem, skiller seg ut med sitt unike politiske, sosiale og kulturelle system. Det som definerer Bensalem er respekten for eksperimentell naturvitenskap og en dyp tro på at vitenskapen kan løse menneskelige problemer. Øyas viktigste institusjon, Salomons Hus, er et velutstyrt og prestisjefylt vitenskapelig samfunn med fokus på naturvitenskapelige eksperimenter, og her utvikles innovative oppfinnelser til beste for menneskeheten. Bacons gjennomtenkte beskrivelse av et samfunn bygget på vitenskap har vært en kilde til inspirasjon for vitenskapsgründere og samfunnsreformatorer gjennom historien. Da The Royal Society, verdens første vitenskapsakademi, ble grunnlagt i London i 1661, ble det fiktive vitenskapsakademiet i Det nye Atlantis en viktig modell for dette. I tillegg ble Bacon ansett som en sentral skikkelse av opplysningsfilosofene i 1700-tallets Frankrike, som så ham som en banebryter av den aristoteliske vitenskaps- og filosofitradisjonen. Det nye Atlantis er den andre boken i Thorleif Dahls Kulturbiblioteks serie med utopiske skrifter. Denne utgaven er oversatt av Kjetil Ansgar Jakobsen, som også har bidratt med et forord og et avsluttende essay.
