Silja er lamslått og kan knapt tro det hun hører; faren hennes er ikke på sykehuset. Etter hvert som sannheten går opp for henne, opplever hun en bølge av både sjokk og raseri. Den akutte angsten hun føler for farens skjebne forsterkes når lensmannen begynner søket etter Ingar i dypet av Tangensjøen, og tvilen om Aron begynner å gnage i henne. Samtidig ankommer et taterfølge bygda, og Silja kan ikke unngå å tenke på Anita. Hjertet hennes stopper nesten da hun får øye på Karl Oskar. Stående som fjetret, blir hun neppe i stand til å ta blikket fra det fascinerende paret. Det går opp for henne hvem hun selv er – Anita, taterjenta, datteren av Store-Jonte. Håret hennes stråler i kastanjebrun i sollyset, og gullsmykkene blinker fra de solbrune, nakne armene hennes.
