I "Ødegårdene" møter vi Stuphedla-folket som står overfor en ubarmhjertig vinter. En ekspedisjon setter kursen mot Sogndal med håp om å skaffe korn og annen mat, men reisen viser seg å være tragisk. De en gang livlige bygdene er nå stille, preget av en trist tilstand, der de oppdager døde mennesker på gårdene de besøker. Til tross for den mørke realiteten som omgir dem, vokser det frem håp for fremtiden. På Stuphedla-gårdene spirer en ny generasjon, der stadig flere nykommerne slutter seg til. Eirill forbereder seg på å ta farvel med Gygri, som er i ferd med å bevise livets skjøre natur, mulig med ravnen Màni ved sin side. I en rørende scene prøver Gygri å trøste Eirill, ved å minne henne på at hun ikke er alene, hun har både en søster og bror, samt mange barn som hun kan lære fra seg sine kunster til. Jaran, en annen av dem, bekrefter kjærligheten og støtten fra de rundt henne, men Eirill føler et tomrom som ingen andre kan fylle. Gygri er mer enn en venn; hun er som en bestemor, en mentor og den klokeste kvinne hun vet om. Boken utforsker temaene om tap, fellesskap og håp gjennom Eirills reise i en verden i endring.
