Louise Glück har lenge praktisert poesi som en form for klarsyn. Hun begynte sitt litterære virke som en moderne Cassandra, observerende og i samspill med de udødelige. Å lese hennes bøker i rekkefølge er å følge oraklets forvandling fra en motvillig skikkelse til en uforutsigbar, dødelig og jordnær stemme. 'Seven Ages' er Glücks niende bok, en av hennes mest bemerkelsesverdige og dristige verk. I likhet med William Blakes mystiske Thel, skuer hun ned på sin egen død og skaper derved uendelige blandinger av det mulige og det umulige. Hennes handling oppfordrer oss til å konfrontere det uunngåelige, samtidig som den omfavner det. Hver gang hun tar et vilt sprang og gjennomgår en forvandling, føler leseren en intensitet som går nedover ryggraden. I et essay skriver hun: 'En av kunstens åpenbaringer er oppdagelsen av en tone eller perspektiv som er både helt uventet og fullt ut tro mot materialene.' Denne sannheten i forhold til materialene - språk, situasjon, forhistorie - er beviset på et dikt.
