Boken "Liturgy, Theurgy, and Active Participation" tilbyr en dypere metafysisk forståelse av liturgisk deltakelse, der «aktiv deltakelse» i liturgien fremstilles som først og fremst å delta i Guds handlinger, særlig i Kristus' handling, mens den ritualmessige involveringen kommer i andre rekke. Kjetil Kringlebotten gjør bruk av neoplatonistisk filosofi for å argumentere for at dette begrepet bør forstås i lys av theurgy, som beskriver menneskelig deltagelse i guddommelig virksomhet, med sin høydepunkt i Kristi inkarnasjon. Uten inkarnasjonen vil alle handlinger forbli eksterne og påtvungne; derimot kan handlinger bli reelle og iboende nettopp fordi inkarnasjonen muliggjør en ekte forening med det guddommelige. Denne metafysiske foreningen skjer uten sammenblanding, ettersom den ikke er eksternt basert. Gjennom foreningen med Kristus, som er det felles fokuset i det guddommelig-menneskelige forholdet, kan vi oppnå sann enhet med Gud og tilby ekte tilbedelse. For å forstå aktiv deltakelse må vi derfor se på hvordan denne forbindelsen manifesteres.
