Den tyske hæren var nærmest ustoppelig frem til slutten av 1941, da de, kun et par mil fra Moskva, mistet sitt fremdriftsmoment. Intens forsvarsstrategi, den russiske vinteren og utmattelse bidro alle til at den tyske fremrykningen stanset. Til tross for at de fortsatte sine offensiver inn i 1942, hadde sovjetiske forsvar blitt sterkere. Utstyret, ikke minst T-34 stridsvognen, hadde gjennomgått betydelige forbedringer, og tyskerne hadde mistet mange av sine beste menn; de erfarne underoffiserene og junioroffiserene som tidligere ga Wehrmacht en fordel over motstanderen. I tillegg sto de overfor en moralsk krise. Deltakelsen i massemordene utført av SS-Einsatzgruppen, den brutale kampen mot partisanene og summariske henrettelser av dem som viste svakhet, var kjennetegn på den tyske hærens kamp for overlevelse mot mennesker de anså som mindreverdige. Utøver av kamp og utmattelse på mange andre fronter, mens hjemlandet ble bombardert uophørlig fra luften, opplevde de tyske soldatene et helvete av en realitet.
