Da Sovjetunionen invaderte Finland sent i 1939, utspilte det seg en konflikt som kan beskrives som en sann "David og Goliat"-historie. Finland avviste flere sovjetiske krav, blant annet om avståelse av betydelige grenseområder som angivelig skulle sikre Sovjetunionen bedre beskyttelse av Leningrad. Som svar på dette lanserte Sovjetunionen en storstilt invasjon. Den inkluderte en omfattende sovjetisk hær med flere tusen stridsvogner og et kraftig luftforsvar. Mot forventningene klarte den finske hæren, bestående hovedsakelig av reservister uten tilstrekkelige uniformer og begrenset ammunisjon, å kjempe mot overveldende odds. Over en periode på mer enn to måneder greide de å motstå russiske angrep og påføre fienden betydelige tap. Geografiske forhold spilte en avgjørende rolle, ettersom store deler av den finsk-sovjetiske grensen var nærmest uframkommelig. Dette reduserte den sovjetiske numeriske overmakten til en viss grad. Kampene fant sted under ekstrem vinterkulde, med temperaturer som kunne falle helt ned til -43°F (-42°C). Den finske motstanden og deres utrettelige innsats i møte med slike vanskeligheter bidro til at de fikk en internasjonal anerkjennelse og respekt. Selv om fiendtlighetene til slutt ble avsluttet gjennom en fredsavtale, etterlot dette konflikthistorien et varig inntrykk.
