Boken 'Caspar David Friedrich' av Nina Amstutz gir en enestående innsikt i hvordan Caspar David Friedrichs modne verk forholder seg til samtidige utviklinger innen naturvitenskap og filosofi. Best kjent for sine atmosfærete landskaper, der reflekterte figurer står i kontrast mot nattehimmelen og morgenens tåke, vokste Friedrich (1774–1840) opp parallelt med den tyske romantiske bevegelsen, som så på naturen som et organisk og sammenkoblet hele. Naturalistene i hans krets mente at observasjoner fra dyre-, plante- og mineralriket kunne føre til innsikter om menneskelivet. Mange av Friedrichs senere malerier, som ofte overses, gjenspeiler hans engasjement med disse filosofiske idéene, gjennom fokus på isolerte busker, trær og steiner. Andre verk gjennomsyrer tidligere komposisjoner eller ikonografiske motiver, men metamorfoserer subtilt de klart definerte menneskelige figurene til en del av det naturlige landskapet. Gjennom grundig visuell analyse og bred tverrfaglig forskning, tilbyr Amstutz en ny forståelse av Friedrichs kunstverk og dens dyptgripende forbindelser til sin samtid.
