I "Chaos, Territory, Art" undersøker Elizabeth Grosz kunsten på en radikalt ny måte. Fremfor å betrakte kunst som en unik skapelse som fordrer fornuft og raffinement, argumenterer hun for at kunst – særlig arkitektur, musikk og maleri – har sine røtter i de forstyrrende kreftene av seksuell seleksjon. Grosz tilnærmer seg kunst som en form for erotisk uttrykk, hvor sensorisk rikdom knyttes til primære begjær. Hun avdekker hvordan meningen med kunst ikke bare henger sammen med dens intensjoner og estetikk, men snarere med de intensiteter og sanseopplevelser den kan fremkalle hos oss. Ved å betrakte våre mest kultiverte menneskelige prestasjoner som et resultat av de overflødige, ikke-funksjonelle kreftene av seksuell tiltrekning og forførelse, oppfordrer Grosz oss til å se på kunst som en form for kroppslig berikelse eller sansemodus, som gir levende væsener muligheten til å erfare og transformere universet. Kunst kan forstås som en måte for legemer å forsterke seg selv og sin evne til oppfatning og kjærlighet – et middel til vekst og evolusjon gjennom sanseopplevelser. Denne tilnærmingen vever sammen teorier fra Charles Darwin og Henri Bergson, og gir oss en dypere forståelse av kunstens rolle i våre liv.
