I januar 1978 lå jeg i sengen min i Chi Omega sorority-huset ved Florida State University, mens Ted Bundy lurte i nærheten. Han tok en eikeved fra en stabel ved middagsbålet, smøg seg gjennom en ulåst dør, og gikk opp baktrappen til rommet mitt hvor også døren var ulåst. Jeg husker angrepet klart. Bundy slo meg en gang i hodet med veden og angrep deretter romkameraten min. Han hørte meg stønne og kom for å fullføre angrepet. Han lot aldri ofrene sine overleve. Men han stoppet plutselig da et sterkt lys fylte rommet. Han rømte fra sorority-huset, og lyset forsvant. Bundy var ikke min første konfrontasjon med døden, og han ble heller ikke den siste. Jeg har alltid vært en overlever. Jeg ble født inn i en kubansk-amerikansk familie i 1957 i Florida. Jeg hadde en lykkelig barndom inntil jeg fikk min første dødsdom i en alder av tretten år. Legene visste ikke hvorfor jeg alltid var så utmattet og hadde vedvarende lav feber. Prognosen var dyster etter at min venstre nyre begynte å svikte. Så kom en lege fra Cuba og reddet livet mitt.
