Pier Paolo Pasolini var en ikonisk italiensk filmskaper, men han var først og fremst en poet. Ifølge Alberto Moravia regnes Pasolini som den mest betydningsfulle sivilpoeten i Italia på 1900-tallets andre halvdel. Diktningen hans er preget av både dypt personlige refleksjoner og en intens engasjement i den politiske uroen som preget landet. I 1949 førte hans legning til at det italienske kommunistpartiet ekskluderte ham med begrunnelsen 'moralsk og politisk uverdighet'. Dette tvang Pasolini til å flykte til Roma. Utvalget av dikt i denne samlingen spenner fra hans tidlige, fattige dager i utkanten av Roma, til hans siste verk, som bærer preg av lengsel tilbake til hans hjemland Friuli. Disse verkene utgjør kjernen i hans poetiske og filmatiske visjon av det moderne italienske liv som han betraktet som et Inferno. Pasolini stod mot mange ting: politiske ideologier, den selvgode holdningen i det etablerte samfunnsordenen, samt korrupsjonen i kirke og stat. Dersom man skulle oppsummere hva Pasolini stod for, var det et klart engasjement for Italiens arbeiderklasse – både den rurale og urbane. Hans poesi står som et vitnesbyrd om en tid preget av kamp, motstand og et dypt ønske om rettferdighet.
