I boken "Spinoza" av Gilles Deleuze utforskes den radikale teoretiske filosofien til Baruch Spinoza, som søker å konstruere en ren ontologi basert på en enkelt, uendelig substans. Alle eksistenser anses som forskjellige moduser av denne substansen. Deleuze presenterer Spinozas sentrale idéer i en oppslagsverksform, der han belyser motsetningen mellom etikk og moral, samt forbindelsen mellom etiske og ontologiske påstander. I motsetning til tradisjonell moralteori, rammes Spinozas etikk inn som en etologi, som fokuserer på livets dynamikk og forutsetninger. Påvirkning fra dype økologer som den norske filosofen Arne Naess har bidratt til å fremheve Spinozas relevans i dagens samfunn, og Deleuzes lesning av Spinoza gir rom for en radikal økologisk etikk. Som Robert Hurley skriver i sitt forord, antyder Deleuze at de ulike elementene som utgjør oss mennesker kan være nonhuman innabords, og han stiller spørsmålet om mennesket kan defineres som et territorium, en oppsetning av grenser, eller et grenseområde for eksistens. Med Deleuze bakgrunn i undersøkelsene av begjær, språk, politikk og makt, finner han en dypere forbindelse mellom sitt eget arbeid og Spinozas filosofi.
