I min rolle som rådgiver fikk jeg i oppgave å rydde opp i prins Aramis' rykte og finne ham en kone. Det skulle være en enkel oppgave, men ingenting med prins Aramis var noensinne enkelt. Jeg vurderte å gi opp da han kom opp med en løsning: jeg skulle bli hans late kjæreste. Glem at jeg faktisk hadde noen jeg så etter, eller at jeg ikke hadde noe ønske om å bli en del av det kongelige liv. Når Aramis får øye på noe, er det meningsløst å motsette seg ham, og i tillegg ville det gjøre jobben min litt lettere. Jeg aksepterte tilbudet men satte noen grenser. Grenser som Aramis var fast bestemt på å teste. Før vi visste ordet av det, begynte grensene å bli uklare, og jeg kunne ikke lenger se forskjellen på det late og virkeligheten. Å risikere jobben min var en ting, men å miste hjertet mitt til Aramis var aldri noe jeg hadde planlagt.
