Hvorfor er klassisk musikk først og fremst et domene for den hvite middelklassen? Samtidige forbindelser mellom klassisk musikk og sosial klasse er fortsatt underutforsket, ettersom klassisk musikk tidligere hovedsakelig har blitt studert som et tekstlig fenomen heller enn som en praksis. I denne boken legges det frem en ny tilnærming til en sosiokulturell analyse av klassisk musikk, med spørsmål om hvordan musikalske institusjoner, praksiser og estetikk formes av bredere forhold knyttet til økonomisk ulikhet, samt hvordan musikken kan både muliggjøre og forsterke slike ulikheter, eller motarbeide dem. Denne tilnærmingen illustreres gjennom en grundig etnografi som plasserer klassisk musikk innenfor en av de kulturene som produserer den - middelklasseungdom i England - og vektlegger klassisk musikk som en kroppslig praksis av kontroll og tilbakeholdenhet. Ved å trekke på forfatterens egen bakgrunn som klassisk musiker, gir denne nærgående beskrivelsen et innblikk i ungdomsorkester- og ungdomskorøvelser som et rom der unge begynner å utforske sin identitet og plass i musikkens verden.
