Fotballstjernen. Alenepappaen. Og en gang, for lenge siden, var han min. Jeg har i over et tiår forsøkt å glemme Ford Ellis. Hvis han bare hadde holdt seg unna Montana, kunne jeg kanskje ha slettet minnene om hans slående blå øyne og røffe smil for alltid. Det var enkelt å unngå ham da jeg kun så ansiktet hans på ESPN - en fjernkontroll kunne lett fikse det problemet. Men nå har sjefen min ansatt Ford som den nye hovedtreneren for Treasure State Wildcats. Ikke bare må jeg nå se ham på sidelinjen denne sesongen, men det blir umulig å unngå ham siden vi nå jobber sammen. Kanskje jeg ikke har glemt Ford. Kanskje jeg fortsatt drømmer om hva vi kunne ha vært. Kanskje han heller ikke har glemt meg. Men disse «kanskjeene» vil ikke endre på at vi aldri var ment for hverandre. Kanskje han var min en gang. Men fra i dag av vil det eneste jeg kaller Ford Ellis være Coach.
