I en tid hvor meningsløshet har blitt en utbredt opplevelse, reises det spørsmål om hvordan dette påvirker vårt forhold til samfunnet og politiske strukturer. Mange opplever en voksende avstand til begge, ofte uten å bry seg om innholdet eller fraværet av innhold som følger med. Møtene med meningsløshet og intethet blir ofte forstått som problematiske tilstander. Betydning anses tradisjonelt som en grunnleggende del av den menneskelige tilstand, noe vi alltid streber etter. Viktor Frankl utforsket dette temaet i sitt verk "Man’s Search for Meaning", der han demonstrerte hvordan mennesker i selv de mest desperate situasjoner fortsatt søker etter et formål. Men hva skjer når grupper av mennesker begir seg ut i en negasjon av dette synet? Hvilke prosesser finner sted når vi konfronterer meningsløshet? Og hva hvis vi begynner å ta meningsløsheten på alvor som et empirisk faktum?
