Boken 'For a Ruthless Critique of All that Exists' tar utgangspunkt i to dyptliggende og sammenkoblede fenomener. Det første er den utbredte oppfatningen av det Mark Fisher har omtalt som 'kapitalistisk realisme', der det synes lettere å forestille seg enden på verden enn enden på kapitalismen. Som Fredric Jameson har påpekt, kan dette skyldes en svakhet i vår fantasi, og svekkelsen av den imaginative funksjonen innen kulturell kritikk har vidtrekkende konsekvenser for organiseringen og reformeringen av institusjoner generelt. Denne situasjonen manifesterer seg i en nedgang av spekulativ eller teoretisk energi, noe som igjen fører til en generell overgivelse til tyranniet av 'det som er', den faktisk eksisterende tilstanden, og en forkjøpsmessig avvisning av alternative muligheter. Dette henger sammen med det andre fenomenet: den utbredte tendensen innen litterær og kulturell kritikk.
