I møte med enestående miljøforringelse har aktivister og folkelige bevegelser reist seg for å kjempe mot klimakrisen og den pågående ødeleggelsen av jorden. Miljøbevegelsen har utvilsomt påvirket selv sine motstandere, ettersom språket rundt bærekraft nå finnes i bedriftsstrategier, statlige retningslinjer og nasjonale sikkerhetsplaner. Likevel har denne suksessen også medført kompromisser, noe som har ført til en søken etter selverkjennelse og en kritisk vurdering av miljøpolitikkens natur. Er dette en revolusjonær bevegelse som står i opposisjon til det eksisterende systemet? Eller er det en reformbevegelse som prøver å endre systemet innenfra? I "Birth of a New Earth" argumenterer Adrian Parr for at dette er et falskt valg. Hun oppfordrer til en overgang fra en todeling mellom revolusjon og inkrementelle endringer til en fornyet kollektiv forestillingsevne. Parr understreker at miljøødeleggelse i sin kjerne er et spørsmål om demokratisering og avkolonisering. Dette krever en takling av militarisme og markedets innflytelse.
