I denne banebrytende boken utforsker Eva-Maria Muschik hvordan FNs rolle i etterkrigstiden bidro til å forme nasjonsbygging i en tid preget av dekolonisering. Til tross for at verdensdelen fortsatt var delt mellom imperial kontroll i 1945, da FN ble grunnlagt, forsøkte organisasjonen å håndtere oppløsningen av europeiske imperier gjennom internasjonal utviklingshjelp. Muschik argumenterer for at FN ble en katalysator for spredning og nytenkning av nasjonalstaten i etterkrigstiden, der nystiftede uavhengige stater i økende grad stolte på internasjonal støtte. Ved å trekke på tidligere uutnyttede kilder, avdekker hun hvordan FN-ansatte, ofte i tett samarbeid med vestlige myndigheter, arbeidet for å fremme en fredelig dekolonisering. Med eksempler fra Libya, Somaliland, Bolivia, Kongo og New York, gir Muschik en grundig analyse av hvordan FNs initiativer bidro til å redefinere betydningen av statlig suverenitet og utviklingspraksis globalt.
