I stedet for å betrakte kunst som en unik skapelse som krever fornuft og raffinert smak for å bli verdsatt, argumenterer Elizabeth Grosz for at kunst – særlig arkitektur, musikk og maleri – oppstår fra de forstyrrende kreftene av seksuell seleksjon. Hun tilnærmer seg kunst som en form for erotisk uttrykk som knytter sammen sansemessig rikdom med primordiale begjær. På denne måten viser hun at meningen med kunst stammer fra intensitetene og følelsene den fremkaller, ikke bare dens hensikt og estetikk. Ved å betrakte våre mest kulturelle menneskelige prestasjoner som resultat av de overdrevne, ikke-funksjonelle kreftene fra seksuell tiltrekning og forførelse, oppmuntrer Grosz oss til å se kunst som en slags kroppslig forsterkning eller sansemodus som gjør at levende vesener kan oppleve og transformere universet. Kunst kan forstås som en måte for kropper å forsterke seg selv og deres evne til persepsjon og affeksjon – en vei for vekst og utvikling gjennom sansing. Gjennom dette rammeverket, som flettes sammen med teoriene til Charles Darwin og Henri Bergson, blir kunst et viktig verktøy for å forstå menneskelig erfaring.
