Psykoanalysen har tradisjonelt vært dominert av to kliniske modeller: det klassiske paradigmet, som ser analytikeren som et objektivt speil, og deltaker-observasjonsparadigmet, som anser analytikeren som en intersubjektiv deltaker-observatør. I "Coparticipant Psychoanalysis" argumenterer John Fiscalini for at det har skjedd et evolusjonært skifte i psykoanalytisk bevissthet, som har ført til framveksten av coparticipant inquiry, et tredje paradigme som representerer en dramatisk endring i analytisk klinisk teori, noe som har dype kliniske implikasjoner. Coparticipant inquiry integrerer det individuelt fokuserte perspektivet fra den klassiske tradisjon og det sosiale fokuset fra deltaker-observatør perspektivet. Dette paradigmet legger sterk vekt på analytikernes og pasientenes likhet, følelsesmessige gjensidighet, psykisk symmetri og relasjonell gjensidighet. I motsetning til de tidligere modellene foreslår coparticipant inquiry at vi alle er iboende felles vesener, samtidig som vi også er unike og selvoppfyllende individer.
