I "Critique on the Couch" undersøker Amy Allen hvorvidt kritisk teori fortsatt trenger psykoanalyse, og hun gir en overbevisende og velformulert forsvar for dens fortsatte relevans. Allen utfordrer de altfor rasjonalistiske og progresjonistiske tolkningene av psykoanalyse som fremføres av samtidige kritiske teoretikere som Jürgen Habermas og Axel Honneth. Hun peker på at arbeidet til Melanie Klein representerer en underutnyttet ressurs innen dette feltet. Gjennom å trekke på teorier fra Freud, Klein og Lacan, utvikler Allen en mer realistisk tilnærming til psykoanalytisk tenkning, som fokuserer på begrepene tap, negativitet, ambivalens og sorg. Denne forståelsen av menneskelig subjektivitet fører ikke til fortvilelse, men fungerer derimot som et grunnlag for kreativitet, produktiv selvtransformasjon og progressive samfunnsendringer. I en tid hvor kritiske teoretikere i økende grad vender tilbake til psykoanalytisk tenkning for å diagnostisere dysfunksjonene i politiske systemer, åpner denne boken for nye måter å forstå de politiske implikasjonene av psykoanalyse, samtidig som den bevarer den nødvendige dybden.
