En ny strømning innen realismen har oppstått i Frankrike, kjent som 'degenerativ realisme'. Romanene som bærer preg av denne retningen skildrer et mangfold av samfunnsmessige frykter, inkludert immigrasjon, demografisk endring, radikal islam, feminisme, nye teknologier, globalisering, amerikansk kapitalisme og Den europeiske union. Til tross for de varierte temaene, deler disse bøkene ofte felles kjennetegn, og mange av dem er bestselgere. Gjennom sine dystopiske visjoner fremstår kollapsen av Frankrike, Europa og den vestlige sivilisasjonen som nærmest uunngåelig, og den litterære realismen begynner å smuldre. Forfattere som Michel Houellebecq, Frédéric Beigbeder, Aurélien Bellanger, Yann Moix, og flere andre franske skribenter, illustrerer en degenerativ kraft som påvirker både nasjonen og virkeligheten. Christy Wampole analyserer og kritiserer denne framvoksende tendensen i sitt verk, der hun utforsker hvordan disse forfatterne benytter seg av samfunnsvitenskap, ny journalistikk fra 1960-tallet, politiske pamfletter, reportasjer og sosiale medier for å skape en stemning av nedbryting og tilbakegang.
