Fairbairn’s Object Relations Theory in the Clinical Setting

W. R. D. Fairbairn (1889-1964) utfordret dominansen av Freuds driftsmodell ved å utvikle en psykoanalytisk teori som fokuserte på internaliseringen av menneskelige relasjoner. Fairbairn mente at det ubevisste utvikles i barndommen og lagrer dissosierte minner om foreldre som svikter, er ufølsomme, eller utøver direkte misbruk – minner som barn har vanskeligheter med å tåle bevisst. I hans modell fungerer disse dissosierte minnene som en beskyttelse, som gjør at barn kan unngå å konfrontere hvor dårlig de faktisk blir behandlet, og opprettholder en tilknytning selv til voldelige foreldre. Tilknytning er en sentral komponent i Fairbairns modell, ettersom han anerkjente at barn er helt og holdent avhengige av sine foreldre. Et eksempel på denne sterke avhengigheten er kidnappingsofre som forblir knyttet til sine mishandlende fangere, selv når de har muligheter til å rømme, noe som også kan vedvare inn i ungdomsårene. Kjernen i Fairbairns modell er en strukturell teori som organiserer faktiske relasjonelle hendelser i tre par av selvet og objektene.