Når sivile konflikter bryter ut i flersamfunn, skjer vold ofte langs gruppegrenser, noe som utgjør en risiko for etnisk rensing. For militante som ikke har etnisk separasjon som politisk mål, kan imidlertid vilkårlige angrep være skadelig for saken deres. Under hvilke omstendigheter er slike stridende mer eller mindre sannsynlig å begå etnisk vold? Nils Hägerdal gransker den libanesiske borgerkrigen for å presentere en ny teori som fremhever samspillet mellom etnisitet og etterretningsinnsamling. Han viser at når militser kan skaffe seg pålitelig etterretning—spesielt i demografisk blandede områder hvor informasjon kan krysse etniske grenser—er det sannsynlig at de avstår fra vilkårlige taktikker. Tilgang til lokal etterretning hjelper væpnede grupper med å skille mellom nøytrale og fiendtlige ikke-søsken, slik at de kan målrette enkeltmotstandere samtidig som de skåner sivile. I kontrast, når militser sliter med å få tilgang til lokal informasjon, faller de ofte tilbake på etnisitet som en proxy for å identifisere mål.
