I boken 'Hidden Dimensions' utforsker B. Alan Wallace forbindelsen mellom vitenskapens verden og den åndelige sfæren. Han presenterer en naturlig teori om menneskets bevissthet, som bygger på moderne fysikk og buddhisme. Wallace introduserer sin 'spesielle teori om ontologisk relativitet', der han argumenterer for at mentale fenomener formes av hjernen, men ikke oppstår fra den. I stedet hevder han at hele den naturlige verden, både sinn og materie, subjekter og objekter, springer ut fra en enhetlig dimensjon av virkelighet som er mer grunnleggende enn disse dualitetene. Dette er ideer som også ble fremsatt av kjente tenkere som Wolfgang Pauli og Carl Jung. For å teste sin hypotese benytter Wallace seg av den buddhistiske meditative praksisen samatha, som skjerper ens oppmerksomhet og metakognisjon. Dette fungerer som et slags teleskop for å undersøke rommet i sinnet. Ved å trekke på arbeidet til fysikeren John Wheeler, fremsetter han deretter en mer generell teori der virkelighetens deltakende natur fremstilles som en selvforsterkende krets. Gjennom sammenligning av disse ideene med den buddhistiske teorien kjent som Den midterste vei, gir Wallace leseren et unikt perspektiv på forholdet mellom vitenskap og spiritualitet.
