I løpet av de siste to tiårene har USA støttet en rekke militser, opprørere og andre væpnede grupper i Afghanistan, Irak og Syria. Kritikerne har påpekt at slike partnerskap kan føre med seg betydelige farer, fra å muliggjøre brudd på menneskerettighetene til å skape fremtidige trusler. Likevel har politikere forsøkt å redusere risikoene knyttet til samarbeid med uregelmessige væpnede grupper. Ledere for militsgrupper i avsidesliggende områder av disse krigsherjede landene har blitt underlagt bakgrunnssjekker og fått opplæring i internasjonal lov og menneskerettigheter, samtidig som finansieringen har blitt kuttet når de krysset grensene for akseptabel oppførsel. I hvilken grad har slike mekanismer klart å begrense farene ved stedfortrederkrigføring, og hvilke uforutsette konsekvenser har denne tilnærmingen utløst? Basert på et tiår med feltforskning og hundrevis av intervjuer med berørte parter, avdekker Erica L. Gaston de vanskelige dilemmaene ved å forsøke å kontrollere stedfortredende styrker. Hun viser at verktøyene som amerikanske beslutningstakere har brukt for å begrense partnernes atferd, har økt i antall, men også at dette har ført til nye utfordringer som må adresseres.
