Lars von Trier har fra sine tidligste verk vært kjent som en provokatør, men på slutten av 2000-tallet gikk han inn i en enda mer kontroversiell fase. I løpet av Cannes-kontroversene og utgivelsen av filmene Antichrist (2009), Melancholia (2011), Nymphomaniac (2013–14) og The House That Jack Built (2018), viste von Trier en filmatisk virtuositet som han tidligere hadde forbudt under Dogme 95-manifestet. Disse verkene utsatte publikum for 'ekstrem' kino, samtidig som de ble preget av hans personlige erfaring med klinisk depresjon i 2006 og 2007. Linda Badley tar en reparativ tilnærming ved å gi en grundig analyse av disse fire filmene, samt kontekstene de ble skapt i. Gjennom en rekke intervjuer med regissøren og hans samarbeidspartnere, samt en dyp tilgang til arkivmateriale, gir hun en omfattende og detaljerte fremstilling av von Triers prekursorarbeid og kreative prosesser.
