Bilder har alltid vekket ambivalente reaksjoner. Enten de fremkaller fascinerte blikk eller ikonoklastisk aversjon, har de sjelden blitt ansett som reelle kilder til kunnskap. I lang tid ble de betraktet som enkle ytre former, plassholdere for tingene selv, eller som illusjoner. I dag har den tradisjonelle kritikken av spektaklet blitt erstattet med en ubetinget omfavnelse av det visuelle. Likevel mangler vi fortsatt en overbevisende teoretisk forklaring på hvordan bilder fungerer. Emmanuel Alloa tar oss gjennom historien av vestlige holdninger til det visuelle og foreslår en betydelig revisjon av hvordan vi oppfatter bilder som uunnvikelige aktører i vår daglige interaksjon med verden. Han undersøker hvordan forestillingene om bilder og deres krefter har blitt konstruert innenfor vestlig humaniora, kunstteori og filosofi, og utvikler en nygenealogi av både visuelle studier og medbegrepet. Alloa rekonstruerer den tidligste vestlige medieteori - Aristoteles' begrep om det diaphanøse miljøet for syn.
