Konseptet revolusjon utgjør en sentral horisont i moderne politikk, preget av både håp og skrekk. Innenfor progresiv tenkning opprettholder "revolusjon" ofte innholdet av dyptgående filosofiske problemer, som teleologisk historiesyn, økonomisk reduksjonisme og normativ paternalismen. I en tid preget av oppblomstring av opprør, hvordan kan vi omformulere begrepet revolusjon for å forstå dynamikken i sosial transformasjon og skille revolusjonær praksis fra autoritære overgrep? Eva von Redecker tar et nytt blikk på kritisk teoris oppfatning av radikal endring for å tilby en dristig ny fremstilling av hvordan revolusjoner finner sted. Hun argumenterer for at revolusjoner ikke er enkeltstående hendelser, men utvidede prosesser som begynner i samfunnets interstisier. De har suksess ved gradvis å omformulere sosiale strukturer mot et nytt paradigme. I "Praxis and Revolution" utvikler hun en teoretisk framstilling av sosial transformasjon, hvor hun innlemmer en bred rekke innsikter fra Frankfurterskolen til queer-teori.
