Marcel Proust skrev en gang: «Det finnes ikke lenger noen, ikke engang meg selv, siden jeg ikke kan forlate sengen min, som vil gå langs Rue du Repos for å besøke den lille jødiske kirkegården hvor min bestefar, etter en skikk han aldri forsto, gikk i så mange år for å legge en stein på sine foreldres grav.» I «Proust, a Jewish Way» undersøker Antoine Compagnon opprinnelsen og betydningen av dette utsagnet, og gir ny innsikt i den store forfatterens ofte undervurderte jødiske bakgrunn. Compagnon sporer Prousts bånd til det franske jødiske samfunnet og utforsker hans forhold til morsslekten, Weils, som var velstående og assimilert. Videre analyserer han hvordan franske jøder leste og responderte på Prousts mesterverk, «På sporet av den tapte tid», i løpet av 1920- og 1930-årene. Compagnon utfordrer samtidens kritikere som ser selvhat eller til og med antisemittisme i Prousts verk, ved å vise at mange jødiske intellektuelle og unge sionister beundret og energisk debatterte romanen, med noen som så den som en kilde til stolthet over sin jødiske identitet.
