I 'Red China's Green Revolution' tar Joshua Eisenman for seg den betydningsfulle utviklingen i Kinas landbruk etter avviklingen av Mao-epokens kollektive landsbysystem. Under ledelse av Deng Xiaoping ble det innført individuelle husholdningsbruk, noe som mange betraktet som en nødvendig fremgang fra tidligere feile sosiale eksperimenter og en avvisning av de katastrofale politikkene som førte til omfattende hungersnød. Gjennom en revisjonistisk tilnærming bygger Eisenman et syn som utfordrer den etablerte narrativet ved å bruke tidligere utilgjengelige data. Han argumenterer for at kollektivene faktisk bidro til modernisering av landbruket, økte produktiviteten og stimulerte en grønn revolusjon innen landbruket som la grunnlaget for Kinas fremtidige raske økonomiske vekst. Boken belyser opprinnelsen til kollektivene, deres utvikling og til slutt nedgangen, med vekt på deres avgjørende rolle i Kinas økonomiske oppgang. Etter 1970 fungerte kollektivene som hybride institusjoner som kombinerte kollektive og private elementer, med høy grad av lokal kontroll over økonomiske beslutninger, men svært lite innflytelse på politiske spørsmål. Kollektivene hadde også et integrert system for landbruksforskning og utdanning som fremmet landbruket.
