I flere tiår har vi vært klar over at klimaendringer utgjør en eksistensiell krise. Samtidig har vi vært vitne til en total svikt fra våre institusjoner i møte med denne utfordringen. Regjeringer har slitt med å oppnå selv de mest beskjedne målsetningene, mens interesser fra fossilt brensel har opprettholdt et strupetak på politisk og økonomisk makt. Selv om bekymringen blant folk flest har økt, har sivilsamfunnet kun evnet å presse beslutningstakere til å vedta vage politikkforslag som ikke gjør nok. I mellomtiden forverres klimakrisen stadig mer. Er det fortsatt håp for å oppnå den systemiske endringen vi trenger? Dana R. Fisher hevder at det finnes en realistisk vei videre for klimapolitikk, men dette kan kun oppnås gjennom massiv mobilisering som reagerer på den økende alvorligheten og hyppigheten av katastrofale hendelser. Hun vurderer den nåværende situasjonen og viser hvorfor offentlig politikk og private initiativ har vist seg å være ineffektive. I lys av denne mangelen på fremgang har klimakampen blitt stadig mer konfronterende. Fisher utforsker det radikale aspektet av klimaaktivismen, og hvordan dette kan påvirke fremtidige tiltak og strategier.
