Digital 3D har blitt en sentral del av det visuelle landskapet i det 21. århundre. Likevel er 3D-kino en motstridende medieform: den produserer rom som er strengt regimentert og detaljert, samtidig som den avhenger av forvrengninger av syn og rom som er iboende merkelige. I "Spaces Mapped and Monstrous" utforsker Nick Jones den paradoksale naturen til 3D-kino, og tilbyr en kritisk analyse av en uunngåelig del av den moderne kulturen. Han vurderer 3Ds distinkte visuelle egenskaper og dens forbindelser til bredere digitale systemer, og plasserer produksjonen og utstillingen av 3D-kino innenfor en sammenheng av estetiske, teknologiske og historiske kontekster. Jones undersøker forholdet mellom 3D, datamaskinens brukergrensesnitt, virtuell virkelighet og digitale nettverk, samtidig som han sporer dens utvikling tilbake til predigitale modeller for visuell organisering. Han understreker at 3D ikke bare er en teknologi brukt i filmer, men også et verktøy for å produsere, kontrollere og forvrenge rom innenfor overvåkningssystemer.
