Kun ved å leve i samsvar med Dao (Naturen) og dwelle i dens enhet kan menneskeheten oppnå sann lykke og frihet, både i livet og i døden. Dette er kjerneprinsippet i daoistisk filosofi, som fremlegges av Zhuangzi (369?-286? f.Kr.) i et verk med samme navn. For å oppnå frihet må individer kaste bort faste skillelinjer mellom godt og ondt, rett og galt, og følge en handlingsvei som ikke er drevet av egeninteresse eller streben. Når man slutter å bedømme hendelser som gode eller dårlige, forsvinner menneskeskapte lidelser, og man omfavner naturlige lidelser som en del av livet. Zhuangzi forklarer denne mystiske filosofien gjennom humor, parabler og anekdoter, og bruker ofte ikke-sekvensielle og til og med meningsløse elementer for å belyse en sannhet som går utover grensene for vanlig logikk. Med sin dristige fantasi og oppfinnsomme språk flyter Zhuangzi fritt fra sin historiske periode og samfunn, og gir åndelig næring til mennesker på tvers av tid. Dette er et av de mest anerkjente tekstene innen kinesisk litteratur.
