I boken 'The End of Progress' undersøker Amy Allen hvordan post- og dekoloniale teoretikere har avkreftet ideen om historisk fremgang som et euro-sentrisk, imperialistisk og neokolonialistisk fallacy. Til tross for dette har mange fremtredende samtids tenkere fra Frankfurterskolen, slik som Jürgen Habermas, Axel Honneth og Rainer Forst, fortsatt å forsvare begrepene fremgang, utvikling og modernitet, og gjort disse ideene sentrale i sine normativt orienterte påstander. Kan målet om radikal sosial forandring fra Frankfurterskolen overleve denne kritikken? Og hva vil en dekolonisert kritisk teori se ut som? Allen bryter med den tradisjonelle kritiske teorien ved å avvise dens progresive tolkning av historien, samtidig som hun beholder tanken om fremgang som et politisk imperativ, en tanke som Adorno så veltalende har forsvarte. Ifølge Allen er kritisk teori det beste verktøyet vi har for å oppnå frigjørende sosiale mål. Ved å gjenoppfinne en dekolonisert kritisk teori etter fremgangens slutt, redder hun den fra glemsel og gir den en fremtid.
